Forfattet av Olav M. Kvalheim, professor emeritus. UiB og styreleder for Klimarealistene.

Klimapolitikken er en eksistensiell trussel for de europeiske velferdsstatene. Det er derfor helt avgjørende å vinne kampen mot Klimakirken om en farlig og pågående klimakrise som krever inngripende tiltak med redusert livskvalitet og levestandard for befolkningen som konsekvens.

Hvem kjemper vi mot?

1. «Forskere» som belønnes for å overgå hverandre med skremmende beskrivelser og klimamodeller som spår apokalyptisk global oppvarming og havnivåstigning som et resultat av menneskeskapte CO₂-utslipp.
2. Medier og ikke-statlige organisasjoner, paradoksalt nok i stor grad statlig finansiert, som har gjort det til en hovedoppgave å spre og forstørre mistolkninger om klima ved å forklare naturlige ekstreme værepisoder som et bevis på en menneskeskapt klimakrise.
3. Vestlige politikere uten kompetanse i naturvitenskap og teknologi som slåss om å lede an med klimapolitikk som vil eliminere CO₂-utslipp uansett samfunnskostnad samtidig som resten av verden, med nesten 90% av befolkningen, øker sin bruk av fossil energi, og hovedsakelig kull som gir mest CO₂-utslipp. Disse politikerne, uten erfaring i industribygging, konkurrerer også om å gi støttepakker til ny «grønn» industri, for eksempel vindparker, batterifabrikker og energisløsende fremstilling av hydrogen ved elektrolyse eller fra naturgass med utskilling og lagring av CO₂.

Hvordan kan vi få til endring?

Endring kan oppnås gjennom å informere befolkningen langs to hovedakser:

1. Ved å vise kostnadene av «net zero»-målet og konsekvensene for velferdsstatens bærekraft som følge av tapt konkurransekraft og påfølgende avindustrialisering. Enn videre, tapt valgfridom for befolkningen i dagliglivet når politikerne bruker den innbilte klimakrisen til å skattlegge og stigmatisere «feile» valg samtidig som de belønner det klimaindustrielle komplekset med titalls milliarder som tas inn som skatt fra befolkningen og det tradisjonelle næringslivet.
2. Ved å vise feil og falske påstander fra FNs klimapanel og deres allierte i Klimakirken. Dette må kommuniseres på et nivå som er tilpasset «vanlige folk», dvs folk uten en universitetsgrad i naturvitenskap.

Hva er viktige spørsmål i klimadiskusjonen?

Det er egentlig bare to viktige spørsmål i klimadebatten. Det ene er om økningen i atmosfærisk CO₂ konsentrasjon i hovedsak er menneskeskapt, og det andre er om økningen har reell betydning for global temperatur.

Ved å se på samvariasjonen mellom beregnede menneskeskapte utslipp og utviklingen i atmosfærisk konsentrasjon av CO₂, kan man få en indikasjon på om det kan være en slik samvariasjon og også styrken på denne. Figuren viser denne sammenhengen for perioden 1960-2022.

Vi ser at økningen i atmosfærisk CO₂ følger økningen i CO₂-utslipp. Styrken i en samvariasjon kan beskrives vha korrelasjonskoeffisienten. Korrelasjonen mellom beregnede menneskelige utslipp og atmosfærisk CO₂-konsentrasjon målt på Mauna Loa er 0.985. Dette er svært nær en perfekt positiv sammenheng som er 1. Menneskelige årlige CO₂-utslipp til atmosfæren er nå ca. 1,2% av total mengde CO₂ i atmosfæren, mens konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren årlig øker med ca. 0,5%.

Økt konsentrasjon av CO₂ i atmosfæren fra våre utslipp vil motvirkes av Henrys lov som medfører overføring av CO₂ til havet. Men havet er blitt litt varmere og siden varmere hav har mindre evne til å løse CO₂, vil dette kunne gi utslipp til atmosfæren. Og havet inneholder 50 ganger mer CO₂ enn atmosfæren. Den svært sterke sammenhengen mellom økningen i atmosfærisk CO₂ og menneskelige utslipp tyder likevel på at våre utslipp er hovedgrunnen til netto økning i atmosfærisk CO₂, men så er jo spørsmålet om CO₂ er viktig for global oppvarming?

Atmosfærisk CO₂ utgjør kun 0,04% av atmosfærens gasser. Det er lite sammenlignet med vann som i gjennomsnitt utgjør 0,25% av atmosfærens gasser og med opptil 2% i de varme områdene av jorden, ca. 50 ganger høyere konsentrasjon enn CO₂. Videre har vann både høyere, bredere og flere energiområder enn CO₂ som kan absorbere infrarød stråling og dermed bidra til oppvarming ved den såkalte drivhuseffekten.

I klimamodellene legges drivhuseffekten av vann til CO₂ som en forsterkning. Dette er paradoksalt når vann er en mye sterkere absorbent i det infrarøde energiområdet og i tillegg har mye høyere konsentrasjon enn CO₂. Og Beer-Lamberts lov fastslår at konsentrasjon er proporsjonal med infrarød absorbans. Vi kan derfor fastslå at CO₂ ikke kan spille den store rollen som den er tildelt i klimamodellene. Og da er det mindre interessant om økningen i atmosfærisk CO₂ i hovedsak skyldes menneskelig aktivitet eller naturlige prosesser som tilfører CO₂ fra hav og andre reservoarer til atmosfæren.

Eksempler på misvisende påstander fra Klimapanelet

En av påstandene fra Klimapanelet er at jordens temperatur har vært stabil i tusener av år før den begynte å stige bratt med økningen i fossil energi. Hockeykøllegrafen som ble publisert i Nature i 1998 og i Klimapanelets rapport i 2001, ble brukt som bevis for sammenhengen mellom økt atmosfærisk CO₂ og global oppvarming. Den ble tilbakevist av vitenskapelig kompetente data-analytikere og statistikere som et resultat av feil i data-analysen, allerede tidlig på 2000-tallet. Etter lekkasjene av e-poster i 2009 (Climategate) ble det klart at Hockeykøllegrafen i tillegg var et resultat av det klimaforskerne kalte «Mann-trikset». Trikset besto i at Mann koblet på en kurve av globale temperaturdata til kurven som var beregnet fra årringsdata fra trær. Da passet det bra at det var en pågående super El Nino i 1998 slik at man kunne se en rask og kraftig temperaturøkning på slutten av kurven. Effekten av El Nino var kortvarig og ble avløst av en kald fase der temperaturen falt tilbake til nivået før oppvarmingen fra El Nino. På tross av disse avsløringene dukker Hockeykøllegrafen stadig opp igjen i nye reviderte utgaver.

Det påstås også at klimamodellene gir gode estimater av global temperatur langt frem i tid. Dette stemmer ikke. Klimamodellene spår for høye og til dels alt for høye globale temperaturer fremover i tid. Dette underbygger at CO₂ sin rolle som pådriver i global oppvarming, selv med såkalt forsterkning fra vann, er kraftig overdrevet i klimamodellene. Dermed blir også de teoretiske framskrivningene av havnivået for høye.

Vi vet også at temperaturmålingene som benyttes i klimamodellene, er behefte med til dels store feil. Målere i urbane strøk påvirkes av økende tilført energi fra menneskelig aktivitet som bilkjøring, infrastruktur i form av bygg og asfalterte veier. Målestasjonene påvirkes også av aldring (Büsing, Science of Climate Change, 2024).

Hvordan endre klimakriseoppfatningen?

Pga kostnadene ved den rådende klimapolitikken er det viktig å avsløre den falske fortellingen om en pågående og farlig klimakrise. Samtidig er det begrenset hva vi kan forvente av den vanlige mann av kunnskap om klima. Man må prøve å knytte det til nære forhold og erfaringer lokalt for at det skal vekke interesse.

Et eksempel som går igjen i den norske klimafortellingen er historien om farlig havnivåstigning. Det kommer jevnlig likelydende rapporter som bestilles og betales av statlige organer som, for eksempel, Miljødirektoratet. I disse rapportene brukes modellerte scenarioer som fremskrives langt frem i tid og som alltid gir dramatiske utslag. For ca. 15 år siden ble en slik rapport publisert og illustrert på TV med animasjoner som viste oversvømmelse av hele sentrumsområdet i Bergen. En empirisk analyse med 100 års målt havnivå i forhold til et fastpunkt i sentrum av Bergen viste ingen økning i havnivået. Landnivåhevning etter siste istid hadde mer enn kompensert for global havnivåstigning pga litt varmere hav.

Myten om økning i forekomst av ekstremvær og skader som følge av dette er en annen føljetong i media. Vitenskapelige analyser viser ingen økning i ekstremvær. Det er et medieskapt bilde. Klimakanalen NRK står fremst i rekken når det gjelder krisemaksimering og eksponering av små og store værhendelser som fremstilles som bevis på menneskeskapte klimaendringer. Korrigert for økning i infrastruktur og inflasjon finner man ingen økning i skadeomfang knyttet til ekstremvær. Dette er også Klimapanelets konklusjon.

Medie- og politikerroller i klimakampen

Det er en kjensgjerning at majoriteten av norske journalister sympatiserer med venstresiden. Flere undersøkelser bekrefter dette. Det samme gjelder BBC og de fleste av de toneangivende amerikanske nyhetsmediene. For venstresiden er petroleumsindustrien symbolet på alt de misliker ved kapitalismen. Ingenting er da bedre enn fortellingen om at denne industrien er en hovedbidragsyter til en pågående klimakrise som ødelegger planeten. Ved å gjenta dette budskapet i et par tiår og samtidig sensurere alle motstemmer, har man lyktes med å skremme og indoktrinere majoriteten av befolkningen og hele det politiske spekteret i Europa i en grad som bare kan sammenlignes med det man ser i politisk ensrettede stater. I denne prosessen har statlige medier som NRK og BBC blitt transformert til rendyrkede propaganda-kanaler for Klimakirken.

Enhver værhendelse settes nå inn i en ramme av en menneskeskapt klimakrise med konsekvenser som får Johannes åpenbaring til å fremstå som barne-TV. Paradokset er at budskapet de forkynner, med «net zero» som mål, bærer i seg kimen til en ødeleggelse av selve velferdsstatens fundament, nemlig rikelig og sikker tilgang på rimelig energi til industrien, næringslivet ellers og til befolkningen.

Nå kappes politikerne om å bevilge penger til såkalt grønn industri som i all fremtid vil være avhengig av statlig støtte, samtidig som lønnsom industri ruineres med høye og økende skatter på CO₂-utslipp. Eksempler på den «grønne» tilkarringsindustrien i Norge er batterifabrikker (hvorav den første alt er gått konkurs), havvindsparker, elektrifisering av petroleumsnæringen med fornybar energi (istedet for kortreist og tilgjengelig naturgass på plattformene), satsing på hydrogen og CO₂-fangst.

Disse og mye annet begrunnes som nødvendig «klimapolitikk» for å redde verden fra en ikke-eksisterende truende klima-apokalypse. Ingenting av denne avlatspolitikken vil ha målbar innvirkning på verdens CO₂-utslipp siden det er en ren vestlig øvelse, mens Kina og de aller fleste andre land vil fortsette å bygge kullkraftverk i maksimalt tempo i mange år fremover.

Dermed vil klimapolitikken heller ikke ha målbar innvirkning på global temperatur.

Konsekvenser av klimapolitikken for Norge?

Etter at Norge åpnet for vår vannkraft som balansekraft i et europeisk kraftmarked, har vi opplevd at den billige elektrisiteten forbrukere og næringsliv har kunnet nyte godt av, er blitt en saga blott. Uten dette fortrinnet svekkes industriens konkurransekraft, og vi kan forvente industridød, spesielt i den energikrevende metallindustrien.

Videre vil CO₂-avgifter og elektrifisering føre til en mindre lønnsom petroleumsindustri, selve bærebjelken i den norske velferdsstaten som har gitt oss et fond som skal sikre pensjonen og andre velferdsytelser for kommende generasjoner. Og det gjør det jo ikke bedre at de fleste politiske partier vil avvikle petroleumsnæringen i løpet av et par tiår uten at det er nye næringer som kan erstatte inntektsbortfallet. Tvert imot må befolkningen forberede seg på at skatter og avgifter må økes for å kunne støtte den «grønne» tilkarringsindustrien.

At Norge dekker 40% av EUs gassbehov synes heller ikke å spille noen rolle for det politiske lederskapet i Norge eller i EU. Naturgass består av over 90% metan. Metan består av 4 deler hydrogen og en del karbon og når naturgass forbrennes får man et CO₂-molekyl og 2 vannmolekyler. Dette betyr at 60% av energien i naturgass produseres med kun vann som utslipp.

Da kan man spørre seg om hva som er vitsen med å erstatte naturgass med hydrogen eller ammoniakk. For å kvitte seg med det ene CO₂-molekylet og få rent hydrogen kreves reforming og fangst og lagring av CO₂ fra naturgass. I den prosessen kaster man vekk 70% av energien. Synes man dette er ille så er energiregnestykket for elektrolyse av vann med elektrisitet fra vindkraftparker eller solpaneler minst 3 ganger verre når man tar hensyn til den begrensede tiden disse fornybare kildene faktisk produserer elektrisitet.